Diskusjon
I denne studien har vi kartlagt hvilket utstyr, hvilke medikamenter og hvilke laboratorietester vaktlegen ved norske legevakter kan forvente å finne tilgjengelig. Med en svarprosent på 86 har vi data fra et representativt utvalg av ulike legevakter. Vi har undersøkt tilgangen på utstyr, ikke ferdigheter eller om bruken er korrekt. Resultatene kan ikke brukes som mal for hvilket utstyr som skal eller bør være tilgjengelig ved kommunale legevakter. Det er også ukjent om manglende utstyr ved legekontor eller legevakt kan medføre feilaktig medisinsk diagnostikk eller behandling prehospitalt. Dette bør undersøkes videre i oppfølgingsstudier.
Undersøkelsen viser at norske legevakter i stor grad er samlokalisert med legekontorer og at repertoaret av utstyr og laboratorieanalyser styres av dette. Frittstående legevakter har noe smalere repertoar. Dette kan skyldes at mange av de største legevaktene er sentralt lokalisert, med kort avstand til ambulanse, sykehus og apotek (2). Svært kompetansekrevende og kostbart utstyr som ultralyd og røntgen er i liten grad tilgjengelig ved norske legevakter, og utstyr som rektoskop/anoskop, spirometer og utstyr til indirekte laryngoskopi finnes nok primært fordi det brukes på legekontoret. Utstyr som brukes til gipsing og ventrikkeltømming og intraossøs nål, derimot, er nok mest i bruk der det er en viss avstand til sykehus, det vil si helst ved mindre legevakter i perifere strøk. I enkelte legevaktdistrikter er det helseforetaket som tar all utrykning/rød respons (1), og dette kan forklare noe av den lavere tilgjengelighet på akuttmedisinsk utstyr og medikamenter vi finner ved frittstående legevakter. I tillegg ser vi at disse også i mindre grad oppbevarer B- og A-preparater. Dette kan ha flere forklaringer – mest nærliggende er det å anta at det forenkler hjelpepersonellets arbeid med forsvarlig oppbevaring, håndtering og utlevering av slike medikamenter. I den grad det finnes døgnåpne apoteker i rimelig nærhet, synes det heller ikke nødvendig.
Laboratorieanalyser brukes ved en tredel av legevaktkonsultasjonene, ifølge NAV-statistikk fra 2006. CRP-analyse er den mest brukte, idet 93 % av regningskortene med takst for laboratorieanalyser også har påført takst for CRP (3). I undersøkelsen vår ser vi også at det store flertallet av legevaktene bruker tester som er enkle og raske å ta og analysere, mens det er svært få som bruker mer tidsmessig og kostnadsmessig krevende apparatur, som utstyr for klinisk-kjemiske analyser og celletelling, på legevakt.
Vi finner altså at både samlokalisering og hvor sentralt legevakten ligger er faktorer som kan forklare noen av de forskjellene vi har påvist, men i mangel av bestemmelser om hvilket utstyr som skal være disponibelt er det også nærliggende å anta at økonomiske forhold kan styre utvalget. Krav til nødvendig utstyr ved norske legevakter i form av nasjonale retningslinjer vil kunne minske disse forskjellene. Dette finnes ikke i dag, bortsett fra en generell veiledning i Legevakthåndboken. Det er ukjent i hvilken grad denne og andre kilder blir brukt i denne sammenheng, slik at det er begrenset i hvilken grad våre funn kan relateres til de anbefalinger som finnes. Det bør derfor utarbeides nasjonale retningslinjer for hvilket utstyr som skal være tilgjengelig og hvilken kompetanse personellet på legevakten bør ha.
Ved samlokaliserte legevakter er det i svært stor grad legekontorets personell som gjennomfører ekstern og intern kvalitetskontroll av laboratorieutstyret, samtidig som legevaktens personell og ulike vaktleger bruker utstyret. Spesielt vaktleger, men også sykepleiere, har generelt lite opplæring i og liten erfaring med laboratoriearbeid. Alle norske legekontorer er medlem av NOKLUS, men i denne undersøkelsen ser vi at av frittstående legevakter er det over en firedel som ikke er tilknyttet kvalitetskontrollsystemet til NOKLUS. En del har heller ikke tilgang til bruksanvisninger for laboratorieutstyret eller NOKLUS-permene. Hvorvidt disse forholdene gir redusert kvalitet på prøvesvarene fra legevaktene, bør undersøkes nærmere.
Funnene rundt tilbud om hepatitt B-vaksinasjon sier lite om vaksinasjonsdekning, da de fleste som er utdannet de siste årene er vaksinert og vaktleger er selvstendig næringsdrivende på legevakt og ikke fast ansatt. Det viser imidlertid at det legges stor vekt på sikkerheten for de ansatte ved et flertall av legevaktene, selv om det fremdeles er mange som overlater til den enkelte ansatte å sørge for vaksinasjon.
Det er stor spredning i hyppighet av øvelse i avansert hjerte-lunge-redning. Øvelseshyppigheten er lavest for vaktleger ved større frittstående legevakter, mens den for hjelpepersonellet øker med økende legevaktstørrelse. Dette gjenspeiler sannsynligvis at større frittstående legevakter med ansatt hjelpepersonell og administrativt personell i et større fagmiljø har lettere for å gjennomføre systematiske øvelser. Med et høyt antall deltakende leger fra ulike kommuner ved interkommunale legevakter og mange sykehusleger som deltar ekstra på legevakt i byer/tettsteder er det vanskelig å gjennomføre systematisk øvelse for alle (4) – (6). Det at mange leger øver sjeldnere enn årlig, kan over tid gjøre det vanskelig å opprettholde kompetansen i avansert hjerte-lunge-redning (7, 8). Også samhandlingen med ambulansepersonell og andre samarbeidspartnere kan lide under dette.