Diskusjon
Vår undersøkelse viste at prevalensundersøkelsene og innkjøpsstatistikkene ga liknende estimater for både total antibiotikabruk og terapimønster. Begge metoder har sine begrensninger, men ved å sammenstille data kan man få mer presis kunnskap om hvordan antibiotika brukes.
Prevalensen av antibiotikabruk i de fem norske sykehjemmene var over 8 %. Dette var høyere enn gjennomsnittet i deltakende sykehjem i andre europeiske land, som lå på rundt 6 % (12, 13). Resultatene fra inkluderte sykehjem er imidlertid ikke nødvendig representative for alle sykehjem. For eksempel ble sykehjemmene i vår undersøkelse valgt ut på bakgrunn av interesse i smittevern og fordi de har aktive farmasøyter.
Forskrivningsmønstret i denne undersøkelsen er innenfor området av det som er funnet i andre norske undersøkelser (4, 14) – (17). Begge metodene i vår undersøkelse viste at det var forskjeller i antibiotikabruken mellom de fem sykehjemmene. Slike forskjeller mellom sykehjem er tidligere kjent fra studier både i og utenfor Norge (4, 12, 18),(19). Årsaker til variasjonen kan være risikofaktorer knyttet til beboerne, for eksempel kateterbruk, eller knyttet til institusjonen, for eksempel smitteverntiltak (20). Ulik vurdering av om det foreligger en behandlingstrengende indikasjon kan også bidra til variasjonen. Ulik bruk av metenamin forklarer mye av variasjonen mellom sykehjemmene – grunnen er kanskje at effekten av metenamin er omdiskutert (21). Den europeiske undersøkelsen viste at metenamin kun ble brukt i Norge, Finland og Danmark (13).
Typer antibiotika som ble brukt i de inkluderte sykehjemmene varierte, men var hovedsakelig i tråd med de nasjonale faglige retningslinjene for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten (5).
Prevalensundersøkelser kjennetegnes ved å være en grov metode hvor det er vanskelig å kontrollere for tilfeldige forhold. Gjentatte registreringer kan gi mer presise estimater (22). Vi hadde kun to målinger, noe som kan forklare hvorfor det for det minste sykehjemmet var dårligere samsvar mellom funn fremkommet i prevalensundersøkelsen og funnene i innkjøpsstatistikken.
Innkjøpsstatistikk har også sine begrensninger. For antibiotika som brukes sjelden vil innkjøpsstatistikken kunne indikere et falskt forhøyet forbruk fordi innkjøpte pakningsstørrelser er store og det resterende blir stående på lager. I en norsk studie der man målte hva som ble gitt av antibiotika på sykehus opp mot innkjøpsstatistikken, fant man at bruk av apotekenes salgsdata var pålitelig om man benyttet perioder over seks måneder (23). I vår studie var det data for ett år.
For å forbedre antibiotikapraksisen er det viktig at resultater fra undersøkelsene diskuteres og brukes lokalt. Det er vist at tiltak som undervisning og tverrfaglige antibiotikagrupper («antibiotic stewardship») har redusert og endret bruken av antibiotika (24, 25). Overvåking av antibiotikabruken er et viktig verktøy i denne sammenheng.
Kontinuerlig overvåking antas å være en optimal metode for å vise antibiotikabruken, men så lenge legemiddeloversikter i elektroniske pasientjournaler ikke er tilgjengelig, er dette en ressurskrevende metode. Kombinasjonen av prevalensundersøkelser og analyse av innkjøpsstatistikk er relativt lite ressurskrevende, men i hvilken grad disse vil gi tilsvarende resultater som kontinuerlig registrering av antibiotikabruk er ikke kjent. Videre forskning om dette anbefales.
Oppsummert viser vår undersøkelse at metodene gir estimater som likner og at ved å benytte både prevalensundersøkelser og innkjøpsstatistikk får sykehjemmene informasjon om total mengde innkjøpt antibiotika samt en indikasjon på om forskrivningspraksisen er i tråd med anbefalinger i nasjonale faglige retningslinjer. Rådgivende farmasøyter kan være en ressurs i overvåkingen av antibiotikabruken.