Diskusjon
Holdningen til legalisering av eutanasi og legeassistert selvmord blant medisinstudentene i denne undersøkelsen er i hovedsak restriktiv. Alternativet som fikk mest støtte, legeassistert selvmord for terminale pasienter, hadde 31 % oppslutning. Det er verdt å merke seg at hele 28 % var usikre stilt overfor dette alternativet. En fornyet og grundig offentlig debatt om temaet kunne tenkes å rekruttere de ubestemte til å ta standpunkt enten for eller mot legalisering.
Sammenliknet med totalbefolkningen er medisinstudentene i vår undersøkelse klart mer restriktive (6, 10, 11) . Forskjeller i holdninger mellom helsepersonell og studenter i helsefagene og den øvrige befolkningen kan skyldes at den første gruppen er formet av tradisjonell profesjonsetikk og den kliniske erfaringen at det er mulig å lindre. Forskjellene kan også være et resultat av begrepsforvirring og usikkerhet i befolkningen om kliniske, etiske og juridiske skiller. For befolkningen er dessuten spørsmålene hypotetiske og uforpliktende, mens de for helsepersonell og medisinstudenter er direkte knyttet til den daglige yrkesutøvelsen.
Av dem som oppga at religion var viktig, var det klart flere som avviste eutanasi og legeassistert selvmord. Men et betydelig mindretall i denne gruppen svarte ja til dette og går følgelig mot religionenes tradisjonelle standpunkter. Dermed representerer verken religiøs tilhørighet eller religionens viktighet tydelige skillelinjer mellom tilhengere og motstandere av legalisering, noe som er et nytt og interessant funn. I andre norske studier har man ikke funnet kjønnsforskjeller (8, 9) , men i vår studie var menn mer positive til legalisering enn kvinner.
Det er gjort flere studier av legers, medisinstudenters og den generelle befolkningens holdninger, hvorav noen er presentert i tabell 1 (6) – (11) . Vårt syn er imidlertid at alle norske holdningsundersøkelser på feltet i ulik grad er beheftet med svakheter. Begrepsbruken og spørsmålsformuleringene er ofte upresise og ladet til fordel for en positiv innstiling. Derfor mener vi resultatene må tolkes med forsiktighet. Samlet sett synes svakhetene å gi en skjevfordeling der tilslutningen til legalisering overestimeres (13) .
En slik effekt bekreftes i en kanadisk studie, der respondentene ble presentert for enten en positiv eller en nøytral beskrivelse av eutanasi (14) . Henholdsvis 81 % og 70 % ville regne eutanasi som moralsk akseptabelt. Definisjonene vi benyttet i spørreskjemaet (ramme 1), er ment å være rent deskriptive og ikke verdiladede. Disse er akseptert av både tilhengere og motstandere av eutanasi i Nederland (1) .
Norske medisinstudenters holdninger har tidligere vært gjenstand for to studier, Vigelands (7) og Schioldborgs (9) . De benyttet nokså like spørsmålsformuleringer, som vi mener er uheldige. Vi trekker her frem Schioldborg som eksempel (9) : «En person har en smertefull, uhelbredelig og dødelig sykdom. Livet nærmer seg slutten og han/hun har et veloverveid ønske om å dø, og ber om hjelp til dette. Hvor enig/uenig er du i at legen bør ha adgang til å avslutte denne personens liv på en smertefri måte (aktiv dødshjelp)?»
Vi ser fem problemer med dette spørsmålet. For det første gis det inntrykk av at døden er eneste alternativ til en fortsatt smertefull tilværelse. Men moderne palliativ medisin tilbyr effektiv smertelindring for døende (15, 16) . For det andre er formuleringen «å avslutte denne personens liv på en smertefri måte» upresis. Det kan f.eks. oppfattes som behandlingsbegrensning (her: avslutning av livsforlengende behandling) kombinert med kontinuerlig smertelindring helt frem til dødstidspunktet, noe som klinisk, juridisk og etisk er vesensforskjellig fra bruken av medikamenter for å ta liv. For det tredje er ordet «smertefri» normativt positivt ladet og kan derfor «presse» respondenten i aksepterende retning. For det fjerde er smerter og annen somatisk lidelse ikke blant de viktigste årsakene til forespørsler om eutanasi og legeassistert selvmord der dette er tillatt. I stedet dominerer psykososiale faktorer som tap av autonomi, opplevd tap av verdighet, håpløshet, redusert evne til å delta i aktiviteter som gir livet mening og frykten for generelt forfall (4, 17, 18) . Og for det femte mener vi formuleringen «avslutte denne personens liv på en smertefri måte» er en eufemistisk beskrivelse av et medikalisert drap.
Det er vanskelig å si noe om en eventuell utvikling i medisinstudenters holdninger over tid med utgangspunkt i disse to norske studiene (7, 9) . Vi har dokumentert lavere tilslutning enn begge disse, men det kan skyldes ulik spørsmålsformulering, annen begrepsbruk og andre situasjonsbeskrivelser. Vårt resultat kan også være påvirket av den betydelig økte kvinneandelen på medisinstudiet i de senere år. Kvinner er i vår studie mindre aksepterende til eutanasi og legeassistert selvmord enn menn, og siden kvinner nå utgjør omtrent to tredeler av medisinstudentene, kan dette ha medført lavere aksept for disse praksisene blant medisinstudenter generelt.
Styrker og begrensninger ved studien
Styrker og begrensninger ved studien
I utformingen av spørreskjemaet la vi vekt på å unngå ladede formuleringer, først og fremst ved å benytte internasjonalt anerkjente nøytrale betegnelser. Vi mener derfor at denne undersøkelsen er et viktig korrektiv til eldre undersøkelser. Det kan være en svakhet at begrepene som ble benyttet i beskrivelsen av situasjonene – som «terminal», «alvorlige og permanente skader» og «ulykker» – ikke var nærmere definert, noe som åpnet for fortolkning hos respondentene.
Bare studenter som var til stede på forelesning fikk anledning til å delta, noe som kan ha gitt en utvalgsskjevhet. I tillegg kan det ha foregått en seleksjon fordi noen studenter valgte å la være å svare. Studien ble gjennomført ved de fire norske medisinske fakultetene og er dermed ikke rettet mot den store andelen norske medisinstudenter i utlandet. Det må antas at holdninger til eutanasi og legeassistert selvmord påvirkes av den medisinske tradisjonen og kulturen i landet der man studerer.
Spørreskjemaet var utformet slik at den som ga sin tilslutning til eutanasi, samtidig aksepterte legeassistert selvmord for samme indikasjon. Dette ble gjort for å redusere kompleksiteten. Konsekvensen er at eventuelle respondenter som for en gitt indikasjon finner eutanasi, men ikke legeassistert selvmord, akseptabelt, ikke har kunnet formidle dette. Det var imidlertid mulighet til å svare at man for en gitt indikasjon aksepterte legeassistert selvmord, men avviste eutanasi. Både blant helsepersonell og fagetikere er det vanlig enten å se legeassistert selvmord som moralsk mindre problematisk enn eutanasi eller å betrakte dette som moralsk ekvivalente fenomener (19) . Det er også kjent fra holdningsundersøkelser i Norge og i andre land at betydelig flere godtar legeassistert selvmord enn eutanasi (9) .