Diskusjon
Studien viser at den totale arbeidstiden for allmennlegene/fastlegene har økt med omtrent en time fra 2000 til 2008, og at det er de kvinnelige legene som står for økningen. For dem har den ukentlige arbeidstiden økt med fem timer, mens de mannlige har en tilnærmet uendret ukearbeidstid i perioden.
Det kan se ut som om en vesentlig grunn til denne økningen er at mange kvinner går over fra å arbeide deltid (under 37,5 timer i uken) til heltid (37,5 timer eller mer). Dette er i så fall i tråd med utviklingen i befolkningen generelt, som viser at kvinner bruker mer tid i yrkeslivet enn før, selv om det samtidig er en nedgang i arbeidstid blant småbarnsmødre (12). I den aktuelle perioden økte de kvinnelige veteranenes gjennomsnittsalder fra 43 år til 51 år (data ikke vist), som sannsynligvis innebærer at nødvendig tid til omsorg for små barn reduseres, med mulighet til lengre arbeidsuke og økt listelengde.
Leger har generelt lange arbeidsuker (1, 2, 6, 7). Fastleger jobber antakelig mer enn de fleste andre yrkesgruppene her i landet, selv om en slik sammenlikning må gjøres med forbehold. I 2005 var for eksempel andelen yrkesaktive i befolkningen som jobbet over 48 timer per uke 6 % (13), mens den tilsvarende andelen for våre respondenter i 2004 var 28 % (69/250). I 2008 hadde norske yrkesaktive en gjennomsnittlig avtalt arbeidsuke på 34,3 timer (14), mens våre 246 fastleger i 2008 hadde en gjennomsnittlig arbeidsuke på 46,4 timer. I en undersøkelse blant allmennleger i 11 land i 2009 fant Kunnskapssenteret at en gruppe på 774 norske fastleger (svarprosent 56) som fikk spørsmålet «Hvor mange timer jobber du som fastlege per. uke?» anga gjennomsnittlig 40,4 timer, mot f.eks. 37,8 timer i Sverige eller 48,6 timer i Frankrike (15). Forskjellen på seks timer mellom vår undersøkelse og denne kan skyldes at våre leger også inkluderte andre legeoppgaver enn rent fastlegearbeid i sine timeangivelser.
Studiens styrke er at den dels er basert på gjentatte målinger fra de samme fastlegene i 2000, 2002, 2004, 2006 og 2008. Det gjør det også mulig å vurdere i hvilken grad innføringen av fastlegeordningen i 2001 kan ha påvirket legenes ukearbeidstid.
Men det finnes også svakheter. På grunn av at studien er kohortbasert, vil ikke de fastlegene som svarer til enhver tid være fullstendig representative for alle fastleger. Men forskjellene er små, og ulempen oppveies langt på vei av fordelen som ligger i de gjentatte målingene. Respondentenes alder avspeiler også at det dreier seg om to kohorter, én med leger som fikk autorisasjon før 2000, der de fleste over 70 år etter hvert går ut, og én med leger som fikk autorisasjon etter 2000. En del leger går dessuten inn i og ut av jobben som allmennlege over en åtteårsperiode. Vi har også estimert ukearbeidstiden ved hjelp av generell lineær modellering (GLM) med gjentatte målinger for dem som svarte ved alle fem tidspunkter (data ikke vist), og fant tilnærmet de samme verdiene som ved de presenterte uavhengige målingene.
Selvrapportert arbeidstid kan selvsagt avvike fra reell arbeidstid. Hvorvidt det i vårt utvalg er en tendens til å overvurdere eller undervurdere egen arbeidstid (16), eller om det finnes kjønnsrelaterte forskjeller i selvrapportering, vet vi ikke. Presisjonsnivået for spørsmålene om de forskjellige arbeidstidskomponentene økte som nevnt i 2006 (bistillinger nevnes eksplisitt) og i 2008 (også vaktarbeid nevnes). Det er imidlertid grunn til å tro at de fleste respondentene også har tatt med disse komponentene tidligere, først og fremst fordi spørsmålene hele tiden har vært stilt på en slik måte at det går tydelig frem at vi ønsker angivelse av total ukearbeidstid. Eksempelvis tilsvarer tiden som brukes til «faglig oppdatering», som det bare ble spurt om i 2008, til en tilsvarende reduksjon i tiden for «papirarbeid» i 2006 (data ikke vist). Den forholdsvis stabile angivelsen av samlet arbeidstid og andel direkte pasientarbeid tyder på at legene stort sett har tatt bistillinger og vaktarbeid i betraktning.
Noen bakgrunnsvariabler som kan påvirke arbeidstiden, som for eksempel lokale forskjeller i pasientenes behov for legekontakt (9, 17) eller legenes omsorg for egne barn (1), har vi ikke data på i vårt materiale.
Det kan tenkes at økt listelengde gir økt arbeidspress, men det virker ikke som om dette er tilfellet for våre kvinnelige respondenter, i og med at andelen med opplevd tidspress går ned, mens listelengden var tilnærmet stabil. Det er også mulig at noen de legene som øker arbeidstiden, beholder listelengden og dermed reduserer tidspresset. Kortere lister kan gir mer tid til hver pasient og mer tid til andre oppgaver. Dette kan forklare noe av nedgangen i opplevelsen av uakseptabelt arbeidspress i vårt utvalg. Den viktigste forklaringen mener vi imidlertid må være at fastlegeordningen har gitt hver enkelt lege bedre mulighet til kontroll over egen arbeidsbelastning.