Kvalitet og prioritering i helsetjenesten

Diskusjon

Våren 2010 ble det gjennomført en evaluering av rådet. Målet var å oppsummere erfaringer med rådets virksomhet så langt og vurdere erfaringene opp mot intensjonene med etableringen av rådet (12). I evalueringen pekte man på flere utfordringer for rådets arbeid. En av disse var skjevheten i saksomfang mellom helsetjenestens sektorer. Rådet har hatt relativt få saker fra kommune- og primærhelsetjenesten. Det kan være flere årsaker til dette. En forklaring kan være den svakere styringslinjen mellom den nasjonale helseforvaltningen og kommunehelsetjenestens ulike utøvere. At den organisatoriske tilknytningen oppleves som svakere enn den som finnes innenfor spesialisthelsetjenesten, kan gjøre det vanskeligere å fremme saker fra kommunal sektor. I forlengelsen av dette fremkommer det også at for deler av tjenestene, som allmennlegetjenesten, i liten grad finnes et nasjonalt felles faglig nivå. Disse utfordringene er ikke uoverkommelige, men viktig å være klar over i den kommende mandatperioden.

Nasjonalt råd har i løpet av den første perioden fattet flere vedtak som innebærer at man ikke har innført kostbar behandling – til tross for at enkelte pasienter ville kunne ha hatt nytte av den. Slike vedtak innebærer en særlig utfordring for rådets medlemmer fra pasient- og brukerorganisasjonene. Til tross for dette har de på lik linje med rådets øvrige medlemmer deltatt i diskusjonene om hvordan best fordele helsetjenestens ressurser, selv i situasjoner hvor en pasientgruppe de til daglig har ansvar for, ikke har fått full tilgang til en gitt behandling. De har i mange saker kunnet gi rådets øvrige medlemmer økt innsikt i pasientenes perspektiver. På denne måten har brukerrepresentantene vært med på å sikre enstemmige og tydelige vedtak i kompliserte saker.

I forlengelsen av dette må også helsepolitikerne, som mottakere av rådets anbefalinger, fremheves. Så langt har de uten unntak valgt å lytte til og støtte opp om implementeringen av anbefalingene. Denne støtten har vært, og vil også fremover være helt avgjørende for at rådets arbeid skal ha den nødvendige legitimitet i helse- og omsorgssektoren.

Det fremgår videre av figur 1 at spørsmål knyttet til tjenestens kvalitet ikke har hatt en tilstrekkelig stor plass blant de sakene som rådet har drøftet. Det kan skyldes at dette er problemstillinger som i større grad enn prioriteringsspørsmålet kan håndteres innenfor tjenestene selv. Nasjonale systemer for kvalitetsstyring innen alle deler av helsetjenesten bør imidlertid være gjenstand for rådets oppmerksomhet. Så langt har informasjon om kvalitetsindikatorer, helseregistre og sammenhengen mellom behandlingsvolum og kvalitet blitt lagt frem til diskusjon i rådet. Debatten om disse og liknende overordnede problemstillinger bør videreføres i kommende periode.

En utfordring har også vært å følge opp alle forventningene som ble presentert i Nasjonal helseplan (8), i stor grad fordi rådet til enhver tid har vært avhengig av hvilke saker som har vært spilt inn, og hvor egnede disse har vært for rådets arbeidsform (10).

I løpet av perioden ble det i tillegg startet opp flere parallelle utredninger, uten at rådet var direkte involvert, på områder hvor rådet etter sitt mandat var tiltenkt en rolle, f.eks. innenfor temaet landsfunksjoner og høyspesialiserte tjenester. Rådet er i etterkant av disse prosessene blitt tildelt en tydeligere rolle i forbindelse med den videre oppfølgingen av sakene.