Innledning
Ett av målene i opptrappingsplanen for psykisk helse 1999 – 2008 var redusert bruk av tvang i psykisk helsevern (1) . Det kan se ut som om utviklingen har gått i motsatt retning. Ifølge Helsedirektoratets rapport Bruk av tvang i psykisk helsevern for voksne 2010 (2) har antall tvangsinnleggelser på landsbasis gått opp fra 2000 til 2010, fra 165 til 197 per 100 000. I rapporten blir det imidlertid påpekt at det opereres med estimerte tall, da det er mangelfull rapportering fra flere institusjoner.
Uklarhet vedrørende definisjoner av tvang og variasjon i beregningsgrunnlaget har også gjort sammenlikning mellom ulike tidsperioder og institusjoner komplisert (3, 4) . Et eksempel på slik uklarhet er at rapporten opererer med rater per 100 000 innbyggere over 18 år, mens Helsedirektoratets kvalitetsindikator regner rater per 1 000. Omregningen er enkel, men forutsetter at de som rapporterer og de som leser er klar over at tallene ikke er umiddelbart sammenliknbare.
Både rapporten og kvalitetsindikatoren angir rater i forhold til befolkningen over 18 år. Dette skal gjøre sammenlikninger mellom norske institusjoner enklere. Man må imidlertid være oppmerksom på at raten i mange norske og internasjonale studier er basert på totalbefolkningstall (5) .
Kvalitetsindikatorer i helsetjenesten ble innført for å gi brukere, pårørende, helsepersonell, ledere, politikere og allmennheten informasjon om kvaliteten på tjenestetilbudet. Det er nødvendig med sikre data for at en slik indikator skal være egnet som grunnlag for evaluering og eventuelt en forbedring av tjenestene.
I denne artikkelen har vi undersøkt endringer i akuttinnleggelser og tvangsinnleggelser i Østfold fra 2000 til 2010. Vi gikk manuelt igjennom og kvalitetssikret data om innleggelser og har analysert hvordan eventuelle endringer i bruk av tvang fremkommer uttrykt ved Helsedirektoratets kvalitetsindikator. Vi ville også undersøke om det hadde skjedd endringer i diagnosefordelingen i innleggelsene fra 2000 til 2010, og diskuterer i denne artikkelen aspekter ved bruk av indikatorer og endringer i innleggelsesmønster.
Psykiatrisk akuttavdeling i Fredrikstad dekker hele befolkningen i Østfold i perioden (ca. 275 000 innbyggere i 2010). Gjennom statlige opptrappingsmidler til det psykiske helsevernet ble det i perioden 2000 – 10 gjennomført en omlegging og en styrking både på kommunalt nivå og spesialisthelsetjenestenivå i Østfold.
I 2006 ble psykiatrisk akuttavdeling samlet på det psykiatriske sykehuset utenfor Fredrikstad. Antallet senger i akuttavdelingen ble redusert fra 74 til 58, uten tilsvarende reduksjon på personalsiden. Divisjonen har i tillegg 60 døgnplasser i langtids- og intermediæravdelinger på sykehusnivå og 106 døgnplasser fordelt på fire distriktspsykiatriske sentre (DPS). Døgnavdelingene ved DPS er ikke godkjent for bruk av tvang.
Ved fylkets fire DPS-er, lokalisert i Moss, Fredrikstad, Eidsberg og Halden (som også har poliklinikk i Sarpsborg), ble det i 2007 – 08 etablert ambulante akutteam og lavterskeltilbud for å gi det totale tilbudet større bredde og for å redusere antall akuttinnleggelser. I deler av Østfold ble det i 2008 opprettet oppsøkende behandlingsteam (ACT-team, assertive community treatment) for mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusmisbruk.
Problemstillinger
Problemstillinger
Vi ønsket å undersøke følgende: Er antall tvangsinnleggelser i Østfold i forhold til befolkningens størrelse endret fra 2000 til 2010? Er antall tvangsinnleggelser i Østfold endret i forhold til antall akuttinnleggelser totalt? Hvordan fordeler innleggelsene i Østfold seg på diagnosegrupper, og har det skjedd endringer fra 2000 til 2010?
Lovbestemmelser om tvangsinnleggelser
Lovbestemmelser om tvangsinnleggelser
Innleggelser til tvungen observasjon er hjemlet i § 3-2 i lov om psykisk helsevern. Innleggelser til tvunget psykisk helsevern er hjemlet i § 3-3 (6) .
Alle henvisninger til tvangsinnleggelse skal bli vurdert av psykiater innen ett døgn etter innleggelsen. Vedtaket skal konkludere om innleggelsen fyller kriteriene for tvungen observasjon (§ 3-2) eller tvunget psykisk helsevern (§ 3-3).
Ved en innleggelse til tvungen observasjon kan man på grunn av mistanke om alvorlig sinnslidelse og pasientens manglende evne til selv å sørge for nødvendig psykisk helsevern observere vedkommende i inntil ti dager. Kriteriene for tvunget psykisk helsevern er strengere, med krav om dokumentasjon om alvorlig psykisk lidelse med tillegg av enten behandlings- eller farekriterium. Behandlingskriteriet innebærer at tvungen behandling er vurdert som nødvendig for å hindre at pasienten «får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær fremtid får sin tilstand vesentlig forverret» (6) . Tvunget psykisk helsevern er ikke tidsbegrenset, men forutsetter at det blir gjort vedtak om opphør når kriteriene ikke lenger er til stede.
Dersom det ikke blir vedtatt tvungen observasjon eller tvunget psykisk helsevern, vil videre avtaler om frivillig behandling gjøres i henhold til lov om pasientrettigheter (7) og lov om spesialisthelsetjenester (8) .
Forholdet mellom antall tvangshenvisninger og antall tvangsinnleggelser er tidligere beskrevet med bakgrunn i data fra 2000 (9) . I denne artikkelen konsentrerer vi oss om tvangsinnleggelser , det vil si summen av tvungen observasjon og tvunget psykisk helsevern etter vedtak, hvis ikke annet er presisert. Helsetilsynets kvalitetsindikator bygger også på tvungen observasjon eller tvunget psykisk helsevern etter vedtak av spesialist.
Kvalitetsindikatoren på tvangsinnleggelser
Kvalitetsindikatoren på tvangsinnleggelser
Kvalitetsindikatoren som omhandler tvang, er spesiell for det psykiske helsevernet. Indikatoren ble tidligere uttrykt som andel tvangsinnleggelser av det samlede antall innleggelser, men er blitt endret til antall tvangsinnleggelser per 1 000 voksne innbyggere (rate) (10) .
I denne artikkelen vil vi ta for oss begge måter å se på tvangsinnleggelser på og diskutere forskjellene.