Metoder for analyse av nyrestein
Nyresteinsanalyse med enten infrarød spektroskopi, røntgendiffraksjon eller polarisasjonsmikroskopi anbefales internasjonalt (3, 6). Rimeligere instrumenter og enklere dataanalyser har gjort infrarød spektroskopi til den foretrukne teknikken. Det fysiske grunnlaget for den er at molekylers kovalente bindinger vibrerer. De ulike bindingene vil absorbere infrarødt lys med fotonenergi nøyaktig lik deres vibrasjonsfrekvens.
Et infrarødt spektrum viser derfor hvilke bindinger som har absorbert lys (bølgelengde) og hvor effektiv absorpsjonen har vært (intensitet). Kombinasjonen av bølgelengder og deres intensitet blir forbindelsens fingeravtrykk og anvendes til nøyaktig kvalitativ og kvantitativ analyse av nyrestein. Eksempler på infrarøde spektre er vist i figur 1.
Blandingssteiner er vanlige, og med infrarød spektroskopi kan man med stor nøyaktighet prosentvis angi relativt innhold av de ulike komponenter. Andre fordeler med infrarød spektroskopi er kort analysetid og at man får pålitelig resultat selv ved svært små mengder prøvemateriale. Ved Akershus universitetssykehus har man vært de første i Norge til å ta i bruk infrarød spektroskopi til nyresteinsanalyse. Urinveiskonkrementer kan inndeles i grupper etter hovedkomponentinnhold (tab 1).
Med de fortsatt mye brukte våtkjemimetodene, hvor konkrementene løses i sterk syre for deretter å tilsettes ulike kjemikalier som skaper fargereaksjoner eller gassdanning, får man en kvalitativ eller semikvantitativ bestemmelse av et begrenset antall ioner. Krystallstrukturen kan ikke identifiseres, slik at det blant annet ikke er mulig å skille mellom mono- og dihydratformene av kalsiumoksalat, ei heller mellom ulike kalsiumfosfatforbindelser. Dessuten kan ikke komponenter som xantin, 2,8-dihydroksyadenin eller legemidler identifiseres.
Det er en betydelig grad av feilanalysering med våtkjemimetoder. For nyresteiner som består av én enkelt komponent, er det funnet feilanalyseringsfrekvens på 6 – 94 %, for blandingssteiner er feilanalyseringsfrekvensen på 13 – 47 % (6). Dette vil kunne ha behandlingsmessige konsekvenser, eksempelvis ved at man overser infeksjonssteiner eller steiner med komponenter av urinsyre. Våtkjemimetoder anbefales derfor ikke (3, 6).